Jeg følger med på den internasjonale hestesporten, spesielt de største konkurransene innen sprangridning og, av og til, dressur. Dressuren følger jeg litt mer selektivt, men sprangridningen har jeg i hvert fall i min egen verden ganske god oversikt over. Jeg elsker å kose meg i sofaen foran TV-en eller datamaskinen og se en femstjerners Grand Prix – og jo flere svenske deltakere, jo bedre.
Nå for tiden arrangeres det femstjerners konkurranser nesten hver uke, ofte fra torsdag til søndag. Det blir mange timer foran skjermen. Og det er nettopp det som har fått meg til å begynne å tenke: Har vi kanskje for mange store konkurranser?
For i påfallende mange av dem er tribunen ganske tom frem til den største klassen. Da kommer publikum som regel – men noen ganger føles det som om hestesporten arrangerer stadig større arrangementer for et stadig mindre publikum. Det blir enda tydeligere når konkurransene flyttes til land der det egentlig mangler en tradisjon for sprangridning.
Da jeg var ung, satt jeg som limt fast på tribunen i Göteborg. Da jeg endelig var gammel nok, var jeg der så mange dager jeg bare kunne. Jeg bodde i en leilighet jeg hadde fått låne av brorens venn, og ville ikke gå glipp av noe. Eddie Macken var mitt store idol, og et bilde av ham, sammen med Boomerang, satt fastteipet over skrivebordet.
Jeg lurer på hvor mange unge i dag som følger superstjernene våre med samme entusiasme som jeg og vennene mine gjorde for 40 år siden?
Billettprisene til de største turneringene blir ofte diskutert, og ja, de kan være høye. Samtidig koster for eksempel billettene til de største tennisturneringene betydelig mer, og en Champions League-kamp kan neppe beskrives som billig. Så kanskje prisen ikke er hele forklaringen.
Har skjermen, uansett størrelse og plassering, begynt å erstatte den fysiske opplevelsen? Vi kan selvfølgelig ikke besøke alle konkurranser – avstand og kostnader setter sine grenser. Men hva skjer når vi til og med velger sofaen fremfor tribunen når konkurransen faktisk foregår i nærheten?
Eller er det noe annet som er i ferd med å skje? Har sporten begynt å glide for langt bort fra den vanlige hesteentusiasten? Har glitter og glamour fått for stor plass på bekostning av selve hestene og sporten?
Noen ganger får jeg følelsen av at de største konkurransene i stadig større grad retter seg mot en ganske liten krets av sponsorer, VIP-gjester og betalende pårørende. Det kan nesten virke viktigere å vise hvem som sitter ved VIP-bordene enn å fylle tribunen med hesteinteresserte mennesker. Tribunearealene krymper, mens plassen til VIP-gjestene vokser.
Dette er ingen kritikk av store og velorganiserte konkurranser. Tvert imot. Men jeg tror det er på tide å stoppe opp og tenke over hvor vi er på vei – og hvilke konsekvenser valgene våre i dag får for fremtiden.
/Agneta
