Det er kanskje et av de mest brukte ordene i hesteverdenen akkurat nå. Vi hører det i samtaler, leser det i artikler og ser at det diskuteres på sosiale medier. De fleste av oss ønsker å støtte det, og jeg tror vi alle på vår egen måte prøver å leve etter det. Samtidig er det et begrep som rommer nesten like mange tolkninger som det finnes hestemennesker.
Egentlig er hestvelferd ikke et ladet ord. Det er vanskelig å forestille seg noen som ville argumentere mot hestens velferd. Derimot kan vi ha ulike oppfatninger av hva ordet innebærer i praksis.
Hva er egentlig hestevelfærd?
For meg er det umulig å gi et enkelt eller fullstendig svar. Derimot finnes det sannsynligvis et felles grunnlag som de fleste kan være enige om – det aller minste som er akseptabelt. At hesten har tilgang til mat og rent vann, beskyttelse mot vær og vind, et tørt liggeområde, pleie av pels og hover samt mulighet for sosial kontakt med andre hester.
Men for de fleste av oss stopper ikke hestens velferd der. Uansett om vi er fritidsryttere, konkurranseryttere, oppdrettere eller bare elsker å være i nærheten av hester, er våre egne lister ofte betydelig lengre. Vi tenker på kvaliteten på grovfôret, stallmiljøet, utformingen av beitemarkene, veterinærkontroller, hovpleie, treningsopplegg, utstyr, restitusjon og den daglige håndteringen. Alle de små og store beslutningene som til sammen former hestens hverdag.
Og likevel har vi ikke engang kommet til selve ridningen.
Det er kanskje her våre veier noen ganger skiller seg. Hva innebærer hestens velferd under selve treningen? Hvordan skal vi trene hestene våre? Hvor mye skal vi kreve, når skal vi vente, og hvordan skal vi kommunisere? Her vil våre erfaringer, kunnskaper og overbevisninger føre oss til ulike svar.
Kanskje må det bare være slik.
Å tenke forskjellig trenger ikke å være et problem. Tvert imot kan respektfulle samtaler mellom mennesker med ulike perspektiver gi nye innsikter og bidra til at vi fortsetter å utvikle oss. Ingen av oss blir noensinne ferdigutdannet når det gjelder hester.
For meg begynner hestens velferd med å se på hesten som et levende, følende individ. Hestene våre kan ikke velge den hverdagen vi tilbyr dem. De kan ikke velge trener, fôr, utstyr eller hvordan dagene deres skal se ut. Det ansvaret ligger hos oss.
Derfor handler hestvelferd for meg om mer enn regler, rutiner og sjekklister. Det handler om respekt, ydmykhet og kjærlighet. Om å hele tiden prøve å se situasjonen fra hestens perspektiv. Å være nysgjerrig på hva hesten forteller oss, og ydmyk nok til å lytte.
Jeg ønsker at hesten min skal oppleve meg som en som skaper trygghet, klarhet og tillit. En som er verdt å følge. Innerst inne vet jeg selvfølgelig at den, hvis den selv fikk velge helt fritt, sannsynligvis heller ville stå i en grønn hage og beite sammen med vennene sine. Men jeg håper likevel at tiden sammen med meg er noe positivt. At den preges av forståelse, omtanke og en vilje til å samarbeide.
Kanskje er det nettopp der, i streben etter å ta litt bedre valg hver dag for hestens skyld, at hestens velferd begynner. Ikke i at vi alltid er enige, men i at vi aldri slutter å prøve å forstå det individet som er betrodd vår omsorg.
Agneta
